Månedlige oppdatering

Her kommer den månedlige oppdateringen som et lite avbrekk fra jobb og hektisk eksamens/tentamens pugg. Det begynner å nærme seg fire uker siden jeg skrev her sist og det er utallige ting å fortelle om. Etter Tobago Cays har reisen gått videre nordover til Becuay, St. Vincent, St Lucia og Dominica. Planene om å nå Porto Rico er skrinlagte simpelthen fordi vi ikke klarer å komme oss videre fra de ulike øyene. Generelt blir øyene mer og mer grønne lenger nord og lokalbefolkningen mer og mer trivelige og gjestfrie. Dvs de fleste bortsett fra de som kaller seg Dexter og som tar med seg alle penger, mobiltelefoner og kameraer som er om bord i båten når de blir spurt om de vil ha en øl ombord i Ragnaroken på en sen fredagskveld på St. Lucia. På politistasjonen hadde de problemer med å holde smilet tilbake da vi kom og fortalte at vi hadde tatt med den tilsynelatende så trivelige Dexter hjem til båten. (IDIOTER hold konstabelen på å skrike ut, men ble istedenfor sittende og smile å riste på hodet). Kloke av skade inviterte vi da ikke Amy Winehouse på nachspiel da hun plutselig dukket opp i baren vi satt i dagen etter robberiet.

Men St. Vincent og St. Lucia var mer en Dexter og Winehouse og de grønne, vulkanske øyene ble utforsket av Ragnaroks egne fjellgruppe bestående av Cap, Cabbin og Crew. På St. Vincent ble øyas største Vulkanen besteget og på St. Lucia ble ”The Grand Piton”, som er den største av to grønne kjegleformede topper som reier seg opp fra havet, besteget i solnedgangen. Det var to fantastiske fjellturer i bratt jungelaktig terreng, det var godt å utforske øyene på en litt annen måten en bak roret i Ragnaroken.

Magnus på veg til Vulkanen på St. Vincent

1000m høyere på toppen av vulkanen

The Pitons på St. Lucia (Ring Dexter for flere bilder herfra)

Videre fra St Lucia gikk turen forbi den franske øya Martinique til Dominica som er kjent for sin gjestfrihet i tilegg til å være en av karibens flotteste naturperler. Og det tok ikke lang tid før vi fikk oppleve øyas gjestfrie befolkning. Ved en tilfeldighet ble vi kjent med Mario, en rastafari som viste seg å være en getto konge i det fattige strøket langs standen. Alt melet i posen hans var sikkert ikke like rent, men vi forsto etter hvert at Mario var en mann med hjerterom og husrom som vi ikke hadde oppled tidligere. Han disket opp mat til oss på åpen ild og når Mario dro frem gitaren og kompisen kom og spilte reggae trommer med to bøtter med skrot og en gammel kontorstol som trommesett, ja så var turens største kulturopplevelse et faktum. Mario viste at ikke alle i Kariben kun ser penger i tre hvite Skandinaver i en seilbåt, men hadde glede av å vise oss deres øy, kultur og religion.

Det ble mange kvelder med Mario, men Ragnaroks fjellgruppe lå ikke på latsiden av den grunn.Først var vi å besøkte en av øyas mange store fossefall og varme kilder, og senere ble vi med vi på den O’store internationale hiking and food festival, hvor turen gikk over halve høya til østkysten. Alle vi gikk med kunne fortelle at dette var en fantastisk tur, men mer tåke og regn har jeg ikke opplevd siden Bergen.

Men for å sitere den store poeten Nelly Furtado: ”All Good Things Come To An End”, og med Feltarbeid på Svalbard I sommer og tomme Svenske lommebøker hadde vi ikke stort annet valg en å vende baugen tilbake mot gode gamle Trinidad hvor Ragnaroken skal ligge ensom i og vente på at orkansesongen er over.

Men før vi kom så langt hadde vi uoppgjort Business på Carriacou. Der ankret vi opp for å brukte våre siste grunker på et dykk som vi ikke fikk gjort når vi var der sist. Et spektakulært dykk i sterk strøm og mye stor fisk. Så spektakulært var det faktisk at fransk TV 5 hadde bestemt seg for å være med i dykkerbåten. Jeg skal ikke legge skjul på at dette dykket lå litt over mine evner, men det var en opplevelse å se ”Baracuda”, ”Stingray” og en 2m lang ”Nurse shark” blant koraller og fargerik småfisk. Og hva gjør man ikke for å komme på fransk TV 5.

En noe skeptisk hai dykker.

Under den til sammen fire dagers seilturen fra Dominica til Trinidad blåste vinden for førte gang på 4 mnd. fra Øst-SørØst noe som betydde at min drøm om å seile på slør med bølgene i hekken ble knust, og vi kunne logge 3 mnd med motvind i Kariben da vi ble mottatt av våre svenske venner Birger og Daniel i Cheguramas. Men det er vanskelig som nordmann å klage på vind og vær når man konstant går i shorts om bord og kjenner den varme brisen i håret.

Cap ved roret
Cabbin navigerer

Crew med danske kaffe kaker

Etter noen hektiske dager i Cheguramas med å pakke vekk båten, går turen hjem til Norge i vårdrakt. Det blir rart og ikke lenger bli kalt ”cap” og det blir merkelig å komme hjem til våren, ettersom det i mitt hode nå går mot høsten etter en lang, lang sommer.

Til de som lurer på om eventyrlysten nå er temt og at jeg har fått nok av seilig for en stund kan jeg fortelle at denne turen har vært å hive bensin på eventyrlyst bålet, og at seileren i meg har vokst flere fot. Men samtidig det blir godt å komme hjem å se dere der hjemme igjen. Og ikke bli overasket om jeg står utenfor døra di i morgen.

Vi Snakkes snart.

Avlutter med et bilde av en av de 120 karibiske solnedgangene jeg har sett.